Jeg hadde en nokså kraftig aha-opplevelse forleden. Jeg kjøpte et speilreflekskamera via nettet. Jeg har hatt sansen for foto i et par år, men aldri hatt mitt eget kamera. Og det har blitt noen år siden jeg hadde tilgang på mammas gamle speilreflekskamera også:)
Jeg så at jeg hadde råd til å kjøpe et Canon 450D-digitalt speilrefleks. Jeg hentet det på posten og tenkte, "så fint, nå har jeg fint kamera". Og det var det. Ingen glød inni meg, ingen fyrverkeri og eksplosjon av glede og takknemlighet. Jeg hadde heller ingen hast med å åpne pakken (!!). "Så fint..."
Det gikk et veldig lys opp for meg. Hele livet har jeg spart til det jeg virkelig har ønsket meg. Alle ting jeg har ønsket meg mest, har jeg spart til selv, brukt lang tid (opp til mange år) og kjøpt helt selv. Jeg har jobbet for det - jeg har følt verdien av hva jeg har kjøpt.
Jeg husker det aller første jeg kjøpte, et kosedyr med navnet Muttsy. Jeg var 4 år, hadde sikkert tjent penger ved å hjelpe mamma (?). Jeg husker den dag i dag at jeg gikk inn i butikken, og kjøpte Muttsy, en hund, helt slapp og myk. Jeg husker at jeg hadde ønsket meg den lenge, for jeg hadde sett den i butikken mange ganger. Jeg husker gleden ved å endelig få den hjem. Muttsy ligger i sengen min den dag i dag:)
Mitt neste store kjøp som jeg husker var som 11-åring. Som den hestegærne jenta jeg var, var ridestøvler et must. (Det er det fremdeles i dag hvis man ønsker å utrette noe innen dressurridning:) ) Jeg sparte. Jeg så kontoen i den lille røde bankboka mi vokse seg større og større. Jeg gledet meg over hver gang jeg satte penger inn i banken. Det var stort for meg det og. Verdien de gummi-ridestøvlene til 500 kr hadde for meg den gang- oversteg gleden av å kjøpe speilreflekskameraet, og verdien kameraet har for meg - enda det er verdt 10 ganger så mye.
Jeg er ikke vant til å ha nok penger på konto til å spontant kjøpe meg ting over 500 kr. Det har aldri vært en realitet. Samtidig - dersom jeg plutselig fikk 500 kr, eller mer (til bursdag, konfirmasjon, jul) bar det rett inn på konto. Det blir hest av sånt :)
Hesten jeg kjøpte som 17 åring, med 70 000 kr på konto - Kærvangs Napoleon <3. RIP Napoleon!

Med ny fulltidsjobb er det ikke lenger tid eller energi til alle de "tusen tingene" jeg holdt på med før. Jeg har begynt å skjønne viktigheten av å roe helt ned. Ikke ha dagene proppfulle med planer og haste videre til neste gjøremål. Stresse gjennom dagene.

Men heller sette seg ned, lese en bok, skrive noe, ikke ha planer og heller gjøre akkurat det som faller deg inn.

For meg er det en enorm forandring i hverdagen. Men en helt nødvendig forandring. For et såkalt "a-menneske" som jeg er, er det en "umulighet" å ikke føle at man har kronisk dårlig tid. Uansett hvor raskt man gjør ting, må man alltid gjøre flere ting, men man kommer seg aldri i mål. Men nå tvinger jeg meg selv til å leve livet i nuet. Tvinge meg selv til å lese en krim-bok og ikke bare pensum.

Og det er deilig:)

År 2009 ble absolutt ikke som forventet/håpet. Jeg som så for meg å gå rett ut i relevant jobb etter fullført bachelorgrad, boligkjøp, bilkjøp og fryd 'o lykke, tok temmelig feil. Drømmen om 200kvm enebolig med garasje, hage, badekar, etc ble til 24 kvm mini leilighet i byen da det ble slutt mellom meg og min daværende samboer. Med på kjøpet falt bilkjøp og fryd 'o lykke. I tillegg tok det meg 7-8 mnd med jobbsøknader og tilhørende intervjurunder og avslag før jeg fikk Drømmejobben <3.

2009 har lært meg viktigheten av å kunne stå på egne bein. For mange betyr det økonomisk sett - men for meg betyr det psykisk. Det å ikke føle seg avhengig av noen, ubevisst.

2009 har lært meg, nok en gang, at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Ting skjer ikke uten grunn. Jeg tror at jo lenger man venter på noe, jo bedre blir utfallet, og jo mer setter man pris på det. Nærmest uansett hva det gjelder.

Jeg har lært at man kan ikke planlegge fremtiden. Man kan ønske seg ting, og tro at man kan planlegge. Men samme hvor mye du tror noe går i orden, at alt er bænkers, så kan ting plutselig endre seg.

Jeg har blitt mer meg selv dette året. Lærer sakte men sikkert viktigheten av å gjøre ting slik jeg ønsker, si ting jeg mener, og bry meg mindre om hva andre synes om meg. Det siste har fått en ufortjent stor plass i livet mitt de siste 23 årene. 2010 er året hvor det skal drastisk forandres.

2010 skal bli et forandringens år. Det skal bli et lykkens år. Hvor mitt eneste store fokus er å ha det gøy og ha det bra. Gjøre morsomme ting JEG vil, uavhengig av om venner er keene på å joine eller ikke.

Vi lever bare én gang (foreløpig :p ), så hvorfor leve sitt liv etter hvordan du tror andre forventer at du skal leve?

Det er noe som virkelig begynner å gå opp for meg. At livet ikke er rettferdig. Hele mitt liv har jeg tenkt - av en eller annen grunn - at dersom man er snill & grei og gjør det man får beskjed om, så vil man få det bedre enn om man protesterer og/eller ikke gjør det man blir bedt om.
Jeg begynner å merke det på kroppen at pliktoppfyllen-het ikke nødvendigvis gir deg noen fordeler i livet. At selv om man forsøker å være et godt menneske, og gjøre sitt beste hele tiden, være snill & hyggelig med alle man møter, så er det ikke gitt at livet ditt blir bedre av den grunn.
Hvor urettferdig er ikke det?
At "ærlighet varer lengst" har jeg lært at egentlig ikke er sant i det hele tatt. At du kan prøve så hardt du bare vil for å få til noe - så kan det være noen, kun ved hjelp av flaks - som får det til. De trenger ikke nødvendigvis være smartere enn deg en gang, bare være litt heldig i rett øyeblikk.
Inntil nylig likte jeg å tro at ved å være hyggelig & pliktoppfyllende & ærlig & snill etc så ville man få goder andre (som velger å ikke være det) ikke fikk.
Verden er urettferdig. Se hvordan vi nordmenn lever i forhold til andre, i mindre utviklede land. Men hverdagen er også urettferdig.
Hvis ikke ærlighet hjelper meg fremover i livet, hvorfor i alle dager skal man være ærlig da.... Samme gjelder pliktoppfyllende...
Jeg begynner (desverre) å forstå rampeguttene jeg gikk i klasse med på barneskolen. De som skulket, aldri gjorde lekser, gjorde stort sett akkurat hva de ville når vi andre leste lekser og satt stille og rakk opp hånden. Kanskje likegreit at jeg ikke vet hvor de befinner seg i verden i dag. Likevel tenker jeg, kanskje det ikke var så smart å være "snill pike" ...

Innleggets tema: Hundeeiere. Jeg er en selv, hurra. Det å være hundeeier har lært meg mye mer om fremmede nordmenn enn jeg ellers ville gjort. Nordmenn er ikke akkurat amerikanere, for å si det sånn. Aller helst ville nok de fleste nordmenn bodd på små øyer. Med sine 5 nærmeste venner og familie. Hver øy fikk sin egen lille befolkning. Så ville nordmennene slippe å snakke med fremmede. Men nok om det.
Når man har en hund så går prate veldig veldig lett. Man har plutselig ingen grunn til å være sjenert. Man har noe å snakke om. Det er rett og slett kleint å IKKE snakke - når man ser at hundene helt tydelig snakker med hverandre!
Og hundeeiere snakker. Om sin hund først. Så noen spørsmål om din hund. Men de er egentlig ikke interessert i din hund eller den rasen (for da ville de jo hatt en sånn selv!). Så de fortsetter å snakke om hunden sin. Hva den heter. Alder. Hva den har vunnet på utstilling. Alle de rare tingene den gjør hjemme. Hva den gamle, avdøde hunden gjorde for noe rart. Hva den vant. Hvorfor de ikke har samme rase nå...... De fleste er så engasjert i sin egen hund og livet med den at de snakker for egen maskin. Og vi snakker om nordmenn assa! De samme nordmennene som så traust sitter på t-banen og ser ut av vinduet eller opp i taket (man må FOR ALL DEL ikke se på personen foran deg!! Tenk om hun/han tror du er psyyyckooo). De samme nordmennene som ser dumt på deg hvis du spør om klokka (og dette spørsmålet er det eneste godkjente i det norske samfunnet, tenk det!) og helst ikke vil fortsette noen samtale. De vil egentlig at du skal glemme dem.
Men de du møter i hundeparken - de glemmer du aldri:)

Da var det tid for årlig vaksinasjon av verdens beste vofs. Lauritz ELSKER veterinæren. For veterinæren er et menneske som gir HAM oppmerksomhet og kos. Til og med -godis- får Lauritz hos doktorn! Åssåblirdetetstikk! Men det gjør ingenting for da får Lauritz masse kos etterpå og til og med litt godis. Men det Lauritz ikke vet er at det også er tid for Patella-undersøkelse. Det er visst noe kneleddgreie (eller noe) som dukker opp hos disse mini-rasene.Og selv med all pelsen kvalifiserer ikke "Sauritz" til stor hund.

Jeg synes patella burde få et nytt navn. For når jeg tenker Patella så tenker jeg på et hårete vesen som bor i regnskogen i Amazonas. Som er skrekkelig farlig og setter seg på små, søte hunder med hvit lang pels og suger blod. En sånn her:

Jeg begynner ærlig talt å klø bare av å se på den... *grøss*
Håper "boffen" min ikke har patella...

Drømmer meg vekk til fremtiden. Jeg ser en hvit stor sveitservilla. Stor hage med perfekt klippet plen. Meg selv liggende i en hvit nydelig hengekøye. Iskaffe. Lauritz løpende rundt med en liten annen havanais. En god bok. Fin musikk. Aller helst en mann og to eller tre barn som løper rundt. Klart, har man tre små barn har man sikkert ikke tid til å lese en bok. Men i drømmen min har jeg det:) Barna klarer seg selv de.
En harmoni og indre ro og tilfredshet med tilværelsen. Det er hva jeg søker:)